Klimaskepsis [ rediger | rediger kilde] Giæver er fellow ved The Heartland Institute, en tankesmie som blant annet stiller seg tvilende til påstandene om at menneskelige CO 2 utslipp forårsaker dramatiske klimaendringer. [11] Heartland Institute har mottatt betydelig pengestøtte fra blant annet verdens største oljeselskap, ExxonMobil. [12] Giæver er ekspert ved instituttets «Center on Climate and Environmental Policy». [13] Giæver er tilknyttet Klimarealistene i Norge, en gruppering som mener at klimaendringene er naturlige og ikke påvirket av mennesker, og at det følgelig ikke er noen grunn til å iverksette tiltak som kan forhindre global oppvarming. Utmerkelser [ rediger | rediger kilde] I 1985 ble Giæver gjort til æresdoktor ved Norges tekniske høgskole, (senere integrert i NTNU) Han ble i 2010 tildelt Gunnerusmedaljen. [14] Vitenskapelige utgivelser [ rediger | rediger kilde] Giaever, Ivar (1960). «Energy Gap in Superconductors Measured by Electron Tunneling». Physical Review Letters.
Han vokste opp i Norge og flyttet til USA i 1958 [8] og ble amerikansk statsborger. I nyere tid har han markert seg som «klimaskeptiker», en som betviler at klimaendringene for det meste er påvirket av menneskelig aktivitet. Oppvekst [ rediger | rediger kilde] Han ble født i Bergen som den andre av tre barn, men vokste opp på Gjøvik der hans far, John A. Giæver, var apoteker. Hans far hadde alltid hatt en svakhet for Hamar, og i 1944, etter å ha gått to år på middelskolen i Østre Toten, reiste han som 15-åring til byen. Han måtte dog reise tilbake til Toten og fullføre middelskolen der, siden lærerne ble arrestert av tyskerne og skolen ble stengt. Høsten 1945 dro han igjen til Hamar, og fullførte reallinjen på Hamar katedralskole i 1947. Karriere [ rediger | rediger kilde] Etter fullført reallinje jobbet han i et år på Raufoss Ammunisjonsfabrikker. Giæver tok så utdannelse som maskiningeniør ved NTH (nå: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet) i Trondheim i 1952. Samme året som han gikk ut fra NTH, giftet han seg med Inger Skramstad (de har fire barn).
Nøytralt ståsted: Denne artikkelen er ensidig eller lite leksikalsk i formen. Kan du hjelpe med å få den mer nøytral?
Etter å ha fullført førstegangstjenesten som korporal i 1953, jobbet han i ett år som patentinspektør for den norske staten. Han emigrerte til Canada i 1954, og ble etter kort tid ansatt som assistent for en arkitekt tilknyttet det avanserte ingeniørprogrammet ved den kanadiske avdelingen av General Electric. I 1956 dro han til USA for videre opplæring i selskapet, der han fullførte General Electrics ingeniørkurs A, B og C. I 1958 tilsluttet han seg General Electrics forsknings- og utviklingssenter, og samme år begynte han å studere fysikk ved Rensselaer Polytechnic Institute, USA. I 1964 fikk han sin doktorgrad i fysikk, og samme året ble han amerikansk statsborger (var norsk borger da han mottok nobelprisen ifølge Adresseavisen [9] og Morgenbladet [10]). Han ble også professor ved Rensselaer da han til slutt forlot General Electric i 1988. Forskning [ rediger | rediger kilde] I tida mellom 1958 og 1969 fokuserte Giæver på elektron-tunnelering gjennom tynne isolerende filmer mellom metall som fungerte normalt og som superledere.
I 1965 fikk han Oliver E. Buckley prisen av American Physical Society for banebrytende arbeid med å kombinere tunnelering og superledere. I 1969 fikk han et Guggenheim fellowship, og studerte så biofysikk i et år i Cambridge, England, der han så på hvordan proteinmolekyler oppfører seg på faste overflater. I 1973 ble han valgt som Coolidge fellow ved General Electric for dette arbeidet, og det var samme året som han fikk Nobelprisen i fysikk, sammen med Leo Esaki, for sitt tidligere arbeid med elektron-tunnelering. I 1974 ble han tildelt Zworkin-prisen av National Academy of Engineering. Han jobber i dag på Rensselaer, og er også utnevnt som professor ved Universitetet i Oslo, sponset av Statoil, der han gjesteforeleser hver sommer. Noe av det han forsker på, er bevegelsene til pattedyrceller i vevkultur, ved å gro både normale celler og kreftceller på små elektroder. Han er medlem av Institute of Electrical and Electronics Engineers, Biophysical Society, og han er fellow av American Physical Society.