Koronakrisen reiser grunnleggende spørsmål om grenser, solidaritet og strategiske interesser i Europa, skriver NUPI-direktør Ulf Sverdrup. ( Dagens Næringsliv): En av de mest slående ting med koronakrisen er hvor raskt store omveltninger skjer. La oss ta Europa som eksempel: Inntil for bare et par måneder siden var EU på en oppadgående kurve. Økonomien var bedre, ledigheten hadde falt, finanskrisen var i ferd med å bli tilbakelagt. I opinionen var tilliten til EU økende, og valget hadde gitt en ny ledelse i EU. Selv om det fortsatt var mange spenninger, var brexit på vei mot en løsning, og kontrollen med innvandring var gjenvunnet. Og, ikke minst, EU hadde samlet seg om et stort fremtidsprosjekt, EUs klimapolitikk, eller den såkalte «Green Deal». Helsekrise og økonomisk krise Med covid-19 er det meste endret. Dagsorden er radikalt annerledes. For Europa er det en stor helsekrise, med mer enn 100. 000 døde. Dersom noen høsten 2019 hadde sagt at EU burde ha en felles plan for pandemi, ville forslaget trolig blitt avvist, fordi helse primært er et nasjonalt anliggende.
EMDs håndheving er således subsidiær. Dette må ses i sammenheng med at statene etter artikkel 13 har en plikt til å sikre individene et effektivt rettsmiddel på nasjonalt plan: «Enhver hvis rettigheter og friheter fastlagt i denne konvensjon blir krenket, skal ha en effektiv prøvningsrett ved en nasjonal myndighet…». Kravet om uttømming av nasjonale rettsmidler tolkes likevel noe fleksibelt av EMD: En rent formalistisk tilnærming ville kunne svekke ivaretakelsen av menneskerettighetene. I vurderingen av om en sak skal behandles tar EMD blant annet hensyn til om de nasjonale rettsmidler er tilgjengelige og om de er tilstrekkelige til å kunne nå frem med et krav om menneskerettsbrudd på nasjonalt plan. Organisering EMK opprettet opprinnelig et todelt overvåkningssystem med en kommisjon og en domstol. Den europeiske menneskerettskommisjonen ble oppløst da TP11 trådte i kraft 1. november 1998. Fra samme dato gikk EMD over fra å være en domstol som satt sammen i sesjoner og som bare kunne behandle klagesaker mot stater som hadde akseptert Domstolens jurisdiksjon, til å bli en permanent domstol med tvungen jurisdiksjon.
DEBATT I hvilken grad kan egentlig politikere endre internasjonale konvensjoner, og hvor langt kan de gå i å «utfordre» menneskerettighetene? GRUNNLOVEN: Salen i Eidsvollsbygningen der Grunnloven ble vedtatt er restaurert siden dette bildet ble tatt i 2007. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix Vis mer EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen. Petter Wille, direktør, Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter og Kristian Reinert Haugland Nilsen, seniorrådgiver, Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon Forrige uke tok innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug til orde for å «utfordre» Den europeiske menneskerettighetskonvensjon for å sikre befolkningen. Senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum ble mandag konfrontert med standpunktet i «Politisk kvarter» på NRK. Han børstet støv av asylforliket fra 2015, og viste til at man ville følge opp Stortingets vedtak om «en gjennomgang av internasjonale konvensjoner, for at disse i bedre grad kan tilpasses vår tids flyktningsituasjon».
Styrket rettssikkerhet og forebyggende tiltak fremmer valg av assistert retur Asylsøkere interneres hovedsakelig når de skal tvangsreturneres fra Norge. Det beste alternativet til internering er derfor assistert retur til hjemlandet. Rapporten viser hvordan assistert retur kan fremmes gjennom styrket rettssikkerhet og forebyggende tiltak som realitetsorientering, informasjon og veiledning om assistert retur og kvalifiseringstiltak. Økt satsing på dette kan bidra til at asylsøkere har best mulig forutsetninger for å ta en beslutning om assistert retur etter endelig avslag. UDI-direktør Frode Forfang har påpekt at et hovedproblem i dag er: «[…] at mange asylsøkere ikke innser at prosessen er over når de får et endelig avslag, det vil si når både UDI og Utlendingsnemnda har avslått asylsøknaden. Tvert imot er det flere som har den forestillingen at det er da kampen om å få bli starter for alvor. Det til tross for at erfaring og statistikk viser tydelig at sjansen for å få omgjort beslutningen er liten.
Fakta om menneskerettighetene og FN. I 1948 vedtok FN menneskerettighetserklæringen. Den første artikkelen i erklæringen lyder slik: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd. " Menneskerettighetene er et begrep som favner vidt, selv om de fleste av oss antagelig ikke trenger så nøye over det nærmere innholdet når vi bruker dette ordet i dagligtale. Begrepet menneskerettigheter uttrykker bl. a noe om hvordan forholdet mellom enkeltindividet og staten bør være, hvilken frihet vi skal ha i forhold til staten, frihet fra maktmisbruk, fra mishandling eller fra vilkårlig arrest. Dessuten står ytringsfrihet og religionsfrihet sentralt. Menneskerettigheten, slik vi kjenner den, har først og fremst sine røtter i naturrettslige tanker som kom til uttrykk på 1700-tallet. Disse tankene gikk bl. a ut på at individet har enkelte evige og uforanderlige friheter og rettigheter.
Av disse er noen såkalte endringsprotokoller, som endrer en eller flere bestemmelser i hovedkonvensjonen og som derfor krever tilslutning (ratifikasjon) fra alle konvensjonsparter før de kan tre i kraft. Andre protokoller er valgfrie tilleggsprotokoller, som innfører nye rettigheter, men bare for de konvensjonsstatene som uttrykkelig slutter seg til den enkelte protokoll.
1994 s. 10 («bølgepappkjennelsen») ^ Rt. 1999 s. 961 («rest-Jugoslavia-kjennelsen») ^ Forbeholdet lød: «Whereas Article 2 of the Norwegian Constitution of 17 May 1814 contains a provision under which Jesuits are not tolerated, a corresponding reservation is made with regard to the application of Article 9 of the Convention. » Se Reservations and Declarations for Treaty No. 005 – Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms vedrørende Norge på Europarådets nettsider. ^ Erik Møse: « Lovavdelingen og menneskerettighetene – overblikk og tilbakeblikk» i Festskrift til Lovavdelingen (1986) side 155 ^ nr. 33 (2004–2005) Om lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven) pkt. 4. 3. 3 (s. 43 flg. ) Eksterne lenker Den europeiske menneskerettskonvensjon med protokoller (norsk oversettelse)
» les også VG mener: Et godt forslag Dette budskapet fordrer en langt større diskusjon enn det nyhetssaken gir inntrykk av. Bør lovgivningen endres slik at personer kan sendes til land hvor de risikerer dødsstraff når de er mistenkt for å ha begått terror eller krigsforbrytelser? Norsk og europeisk lov sier idag utvetydig vi ikke kan sende personer til dødsstraff eller tortur. Dette forbudet er blant annet begrunnet i at hvis vi utleverer en person til tortur eller dødsstraff så begår vi en ny urett. Som sivilisert rettsstat kan vi ikke bekjempe urett med urett. I Norge er det forbud mot dødsstraff, også i krig. I Norden er det også forbudt. Det samme gjelder i praksis alle europeiske land utenom Hviterussland. Hvis Norge og europeiske land mener alvor med dette forbudet kan de ikke sende personer til situasjoner hvor de risikerer å bli utsatt for denne barbariske straffemetoden. Hvilket menneskesyn fronter vi hvis vi signaliserer at vi selv ikke ønsker å utføre henrettelser, men med tydelig dobbeltmoral aksepterer at andre land gjør det ─ og til og med legger til rette for at de kan gjøre det?
Gjennom avgjørelser og dommer der konvensjonen tolkes, bidrar EMD til å fastlegge og utvikle konvensjonens innhold. Det følger av EMK artikkel 46 nummer 1 at statene «forplikter seg til å rette seg etter Domstolens endelige dom i enhver sak de er part i». Dette betyr at EMDs dommer er rettslig bindende for medlemsstatene. Europarådets ministerkomité fører oppsyn med statenes etterlevelse av EMDs dommer. Dommer Fra etableringen i 1959 og frem til 2017 har EMD avsagt mer enn 20. 600 dommer. I samme periode har EMD tatt stilling til behandling/avvisning av 798. 600 enkeltsaker. Tallene viser at kun en liten andel av sakene resulterer i at det avsies en bindende dom fra EMD. De aller fleste saker avvises. Kravet om uttømming av nasjonale rettsmidler EMD kan ikke behandle en sak før alle nasjonale rettsmidler er uttømt, noe som beskrives i EMKs artikkel 35. Dette innebærer vanligvis at en påstand om konvensjonskrenkelse må ha vært prøvd i det nasjonale rettssystemet før den kan behandles av EMD, og at alle ankemuligheter må være uttømt.