Produsert av: LYDBOKFORLAGET, Lese eksemplar Først utgitt: 20. 12. 2016 Spilletid: 02:43:01 Målform: Bokmål Andre som har lest boka: Beathes, Groskro, Ellikken, Rose-Marie, Artemisia
18 tirsdag jul 2017 Vær snill med dyrene er en roman skrevet av Monica Isakstuen. Den kom ut i fjor, og fikk fine kritikker (og ble nominert til Brageprisen) men jeg har ikke fått lest den før nå. Jeg ble falt for romanen bare etter noen få sider og den er mye bedre enn jeg forventet. Jeg er usikker på hvorfor jeg hadde lave forventninger, men det kan være fordi endel andre bloggere ikke likte den. Her må jeg tilføye at mange også likte den veldig godt. Vær snill med dyrene handler om en liten familie som går i oppløsning. Jeg personen er Karen, hun er mor til Anna og gift med "faren til Anna". Romanen begynner med Annas fødsel og forholdet mellom de to er fint og lykkelig. De står sammen mot den negative masingen Karen opplever kommer fra moren hennes og hun går fullstendig opp i morsrollen og i rollen som husmor. Hun strikker, sylter, safter, stiller opp på det som skjer. Men Anna er ikke mer enn tre år da Karen velger å flytte ut. Det blir skilsmisse, mekling og barnefordeling. Anna skal være annenhver uke hos hver av foreldrene.
Det er det som er saken. Hun greide det ikke. Og er hun mor når Anna er hos sin far? Hva er Karen da? Hun får stadig hint fra andre; så heldig du er som kan ha annenhver uke fri. Skjønner ikke at du klager, det var du som gikk, da jeg ble skilt ble jeg forlatt, sier moren. Det er noe helt annet. Min mening/vurdering: Jeg synes Monica Isakstuen har skrevet en knallgod roman. Det hun gjør på en utmerket måte er å skrive så presist om hvordan det er å gå gjennom en slik krise som et samlivsbrudd med små barn kan være. Om alle de vanskelige følelsene og fortvilelsen det medfører. Selv om Karen er en fornuftig dame, føler og tenker hun jo sitt, og hun kjemper mellom fornuft og følelser. Menneskelig. Isakstuen setter ord på disse vanskelige menneskelige følelsene, er ærlig i sin fremstilling, og det er det som er viktig uansett om vi liker det eller ikke. Har vi ikke alle vanskelige ekle følelser og tanker som vi egentlig ikke vil vedkjenne oss til tider? Jeg synes også tilknytningstematikken er ypperlig belyst gjennom Karens forhold til sin mor, sin mor til hennes mor, og via de små korte kapitlene om dyrenes måte å være mødre på.
Delt bosted er det beste for barnet, ble de enige om på papiret, men hjernen hennes mente noe annet. Skal barnet mitt farte som en pakke mellom oss, spør hun seg selv. Ja, det er bare tilvenning sier alle rundt henne, men er det nå det? Forskningen mener... Hun føler frustrasjon over å være mor den ene uken og den neste uka er Anna hos faren. Hva gjorde de nå? Hva spiser de i dag? Hva var hun da når Anna ikke var hos henne, er jeg ingen eller er jeg mamma...? Er jeg en fortapt kvinne som har forlatt min mann? Det er så mye hun tror hun har gjort galt, for hun har alltid vært den stødige, flinke, altoppofrende snille og lydhøre kona. Marerittene over ikke å være en god mor. Skyldfølelsen, det var hun som gikk. Ingen mor vil skade eller hate barna sine sier Karen, men jeg strekker ikke til..... Moren hennes som ikke har forståelsen for bruddet, men selv ble skilt for 25 år siden. Hun sender stadig onde piler og strenge formaninger til henne. Moren til Karen opplever jeg som svært spesiell, sær og lite tolle rang overfor Karen og hennes situasjon, noe som gjør dette ekstra vondt!
En liten familie på tre er i oppløsning. De klarte det ikke. Karen klarte det ikke. Koret av stemmer melder seg, fra venninner til familieterapeuter, med ord som skal hjelpe: Delt bosted. Mekling. Fordeling. Tilknytning. Forutsigbar adferd. Transitt-fase. Barn er robuste skapninger. Karen lytter til dem, slik en moderne kvinne skal, samtidig som alt i henne gjør opprør. Nei, barnet er mitt. Det er jeg som er dets mor. Det finnes ingenting moderne ved meg. Likevel kommer spørsmålene: I hvilken grad er rollen som mamma knyttet til det å være familie? Er datteren fortsatt hennes når hun er hos faren? Hvis man er mor den ene uken, hva er man i den andre? Vær snill med dyrene er en rå, akutt og opprivende roman om å befinne seg i ruinene av et ekteskap sammen med den man bryr seg om aller mest - annenhver uke. Monica Isakstuen ble tildelt Brageprisen i kategorien skjønnlitteratur 2016 for Vær snill med dyrene. Til toppen
Ekteskapet går i oppløsning, en vanskelig og rå hverdag starter for Karen Denne boka handler slett ikke om dyr, men skilsmissen som hun opplever. Hvordan hun opplever sin datter som ser at hun blir sint på mannen sin og bryter med barnefaren, når Anna er tre år. Hun begynner å sammenligne hvordan dyr er knyttet til ungene sine og det er mors forholdet til barnet som hun vil ha frem. Voldsomt sterkt hvordan hun tenker på skilsmissen som en metemark som blir delt i to, katter som ofrer alt for sine små i noen uker også forlater dem.. De hadde det perfekte forhold hvor alt gikk på skinner, de klarte alt, med oppussing av hus, hage, orden i huset, venner på middag og ferieturer. Men så en dag klarte ikke Karen mer. Frustrasjonen over alle som ikke forsto at nå var det over, og familieterapeuten måtte inn og hjelpe dem i barnefordelingssaken og fordelingen av Anna. Det er min datter sier Karen. Jeg har født henne... Barnet er mitt, jeg er hennes mor hevder hun, men slik er det ikke i det moderne samfunn.
Monica Isakstuens tredje roman har nylig blitt nominert til årets Bragepris. Jeg leste og likte hennes forrige roman; Om igjen, så jeg har vært litt spent på denne. Siden de første bloggomtalene var heller lunkne, la jeg den litt lenger ned i den store bunken over høstens bøker. Helt til det kom andre omtaler som var mer positive, samt denne nomineringen, og diskusjonene som har gått her og der. Jeg ville derfor vente, få alle andres meninger på avstand før jeg leste denne selv, men nå greide jeg ikke vente lenger. Hva er det med denne romanen som skaper så store sprik? Og hva er det som gjør den nominasjonsverdig til den store Brageprisen? Ikke det at man trenger å like alt som blir nominert og som blir kritikerrost, men man antar i alle fall at en bok har visse kvaliteter selv om man personlig ikke faller for den. Så la oss nå se... Jeg tenker at man alltid vil bli påvirket i sin leseforståelse når man har hørt/lest mange andres meninger om en bok. Uansett om man vil eller ei, på en eller annen måte.
Karen sliter med å ikke ha Anna hos seg og lurer på om hun er mor også når Anna er borte. De eneste andre personene vi møter i romanen er Karens mor og mormor, og i små glimt også Karens tanker om lillesøsteren. Mormor er død, og Karen savner henne. Moren har hun et noe ambivalent forhold til og morens skilsmisse blir et tema moren drar frem og som hun ikke vil høre noe om. Lillesøsteren unngår hun å møte. Det føles ensomt å lytte til Karen, hun slipper ikke noen inn i det innerste. For det er det innerste dette handler om. Spesielt om tankene Karen har rundt det å være mor, og sin fortvilelse over å ikke strekke til og ikke å takle det å dele Anna med faren. Hun er opptatt av om hun kan gjøre Anna til en type. Som for eksempel til et medgjørlig barn. Det vil si om å være medgjørlig er noe Anna er eller noe Karen gjør henne til. Hun synes det er vanskelig å være til stede for Anna når hun er hos henne, og bruker ukene Anna er hos faren til å velte seg i skyldfølelse over ikke å strekke til.