I 2009 ble arbeidet med å utvikle en internasjonal håndbok for måling av boligpriser ( Handbook on Residential Property Prices) startet. Prosjektet ble ledet av det europeiske statistikkbyrået, Eurostat, med bidrag fra viktige internasjonale organisasjoner som det internasjonale pengefondet (IMF), FN, Verdensbanken etc. Mange land hadde allerede et system for å måle boligpriser da det internasjonale samarbeidet startet. I noen tilfeller var det de nasjonale statistikkbyråene som stod bak boligprisindeksene, andre ganger private institusjoner. Noen land, som Norge og Storbritannia, har også hatt flere nasjonale varianter av boligprisindekser. Eiendomsmeglerbransjen i Norge, i dag Eiendom Norge, har siden 1986 driftet sin egen månedlige boligprisindeks. Statistisk sentralbyrå etablerte sin prisindeks for brukte boliger tidlig på 90-tallet. Dette var i kjølvannet av bankkrisen i Norge, da boligprisene hadde falt dramatisk etter en kraftig prisoppgang frem til 1988. Utfordringen for land som allerede har boligprisstatistikk er å tilpasse statistikken til de internasjonale kravene som nå foreligger.
Vi vil derfor i det følgende gå nærmere inn på hvilke tilpasninger som må gjøres i Statistisk sentralbyrå for å oppfylle de internasjonale kravene. Hva ønsker vi å måle? Det kan være forskjellige utviklingstrekk man ønsker å belyse med en boligprisindeks. I noen tilfeller er det den samlede boligformuen i et land som skal måles. Andre ganger kan det være omsetningen av boliger som er det vesentlige, for eksempel når man skal måle verdiskapningen i eiendomsmeglernæringen. Boligprisutviklingen spiller også en viktig rolle for inflasjonen i et land, og vil dermed direkte eller indirekte prege pengepolitikken. Konsumprisindeksen (KPI) er et mål på utviklingen i husholdningenes levekostnader, og brukes som en indikasjon på inflasjon. Det å måle selveiernes bokostnader i KPI er en utfordring, og det finnes ulike tilnærminger. Kjøp av bolig kan sees på som en investering, som yter husholdningene en strøm av boligtjenester fordelt på boligens levetid. Ettersom denne strømmen av tjenester ikke har en håndfast pris, er en tilnærming å bruke leiepriser i stedet.
Dersom man er interessert i å måle utviklingen på kostnadene for forbrukerne, er det mest hensiktsmessig å vekte i forhold til sammensetningen på det som selges. De to eksemplene illustrerer to ulike hovedprinsipper for vekting av indekser; bestandsvekting eller omsetningsvekting. Prisindeksen for brukte boliger har siden 2002 blitt vektet etter verdien på boligbestanden. Dette ble gjort fordi formålet var at indeksen skulle speile prisutviklingen på hele boligbestanden i Norge. Det europeiske samarbeidet om å harmonisere konsumprisindekser og boligprisstatistikk (Rådsforordning 2016/792) legger imidlertid til grunn at delindekser skal vektes etter omsetning. Det er prisutviklingen på forbruket som skal måles. Statistisk sentralbyrå har siden 2011 beregnet en boligprisindeks basert på omsetningsvekter som har blitt rapportert til Eurostat. Figur 1 viser de to indeksseriene med henholdsvis bestandsvekter og omsetningsvekter. Figur 1. Prisindeks for brukte boliger (2010=100) Vi ser av grafen at utviklingsforløpet til de to indeksene er noe ulikt.
Når det gjelder nye boliger har SSB siden 1989 laget en prisindeks for nye eneboliger, og en prisindeks for nye flerboliger (rekkehus og blokkleiligheter) ble første gang publisert i 2015. De to sistnevnte indeksene kan derfor aggregeres til en Prisindeks for nye boliger. Vektproblematikken blir annerledes for nye boliger enn for brukte. Nye boliger vektes etter fordelingen av de nye som kommer til, altså etter omsetning eller nybygging. Denne indeksen vil derfor være den samme både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Prisindeks for brukte boliger og Prisindeks for nye boliger skal også aggregeres til en Prisindeks for boliger, som altså vil omfatte alle solgte boliger (se figur 4). Denne vektes også etter omsetning, etter retningslinjer fra Eurostat. Figur 4