Det er senere også kjent at Joseph Kennedy aldri rådførte seg med sin kone Rose Kennedy om inngrepet som fikk fatale konsekvenser. En av kirurgene beskrev inngrepet i ettertid: « Vi gikk inn gjennom toppen av hodet. Hun ble gitt en mild smertestillende. Jeg gjorde et lite kirurgisk snitt i hjernen gjennom skallen. Det var på begge sider. Vi gjorde et lite kutt, ikke mindre enn en tomme. Så stakk vi et instrument på innsiden ». Kirurgene stoppet å kutte i hjernen til Rosemary da hun sluttet å snakke sammenhengende og ikke lenger var i stand til å svare på spørsmål. Selv om inngrepet gjorde henne rolig, resulterte det også i at hun ikke lengre kunne gå, snakke eller kommunisere i det hele tatt. [3] Den siste lobotomioperasjon i Norge ble utført i 1974. Det finnes ingen direkte lovforbud mot lobotomi, men operasjonen blir sett på som barbarisk og helt uaktuell i våre dager. Tvangsbehandling for psykisk sykdom kan nå bare skje med medisiner (det utføres dog ECT etter prinsipp om nødrett i visse tilfeller).
Til komplikasjonene hørte hjertestans og ryggradsbrudd på grunn av kraftige kramper. Et ukjent antall døde. Elektrosjokk Elektrosjokk var en enklere og billigere form for krampeterapi. Den ble lansert i 1938. Etter kort tid hadde elektrosjokk erstattet cardiazolsjokk, men bruken av insulinsjokk fortsatte. Slike elektrosjokkapparat ble tatt i bruk fra slutten av 1940-årene. Foto: Vegard Haave Elektrosjokk ble til å begynne med gitt uten narkose eller muskellammende medikamenter. Mange pasienter fikk derfor ryggradsbrudd på grunn av kraftige rykninger. Elektrosjokk ble brukt ved alle Norges psykiatriske sykehus, også etter at psykofarmaka ble introdusert fra midten av 1950-åra. Metoden er fortsatt i bruk. I dag kalles den elektrostimulering eller elektrokonvulsiv behandling (ECT). Kirurgisk psykiatri Sjokkbehandling var ikke den eneste nye behandlingsformen som ble tatt i bruk for å nå fram til pasientenes hjerne. Hjernen ble også forsøk påvirket ved kastrering og lobotomi. Ved kastrering håpet legene å påvirke hjernen indirekte.
Mange av pasientene som ble behandlet, ble roligere og enklere å ha med å gjøre, men mistet initiativ og framdrift. Andre fikk mer omfattende funksjonsreduksjon, noen ganger komplisert av epilepsi og urininkontinens. Ganske mange ble varig pleietrengende, svært få kom tilbake i yrkeslivet. En del døde i tilslutning til operasjonen, eller som følge av senkomplikasjoner. Operasjonsteknikkene ble stadig endret for å senke dødeligheten. Før 1947 var det utført 17 lobotomier i Norge. Herfra vokste det raskt, og bare i 1949 ble det utført 248 lobotomier. Det var i perioden 1947–1957 det ble utført flest lobotomier i Norge, tilsammen over 2500. Sammenlignet med USA og andre land i Europa er dette et veldig høyt tall. [2] I Norge ble inngrepene foretatt i det alt vesentlige ved Gaustad sykehus i Oslo og Eg sykehus i Kristiansand I nyere tid ble det kjent at Rosemary Kennedy, lillesøsteren til den tidligere Amerikanske presidenten John F. Kennedy var offer for medisinsk leucotomi i november 1941.
Foto: Vegard Haave Selv om lobotomi ble en anerkjent behandlingsform, oppnådde psykiaterne aldri enighet om hvorfor inngrepet skulle virke, og på hvilke tilstander det ville virke best. Likevel ble pasienter med schizofrenidiagnoser oftere lobotomert enn andre pasienter, fordi inngrepet hadde størst virkning på deres atferd. De ble roligere og mindre utagerende. «Det er mange gledelige resultater av denne operasjon», het det i Gyldendals populære helseleksikon Huslegen fra 1953. Alvorlige komplikasjoner Gode resultater var ofte forbigående. Færre pasienter enn forventet ble utskrevet. I 1949 bemerket en av hjernekirurgene som lobotomerte psykiatriske pasienter, at man i mange tilfeller ikke tok sikte på utskriving, men bare håpet at pasienten skulle bli lettere å pleie. Komplikasjonene var ofte alvorlige. Mange pasienter fikk epilepsi, og flere – særlig i den første tiden – døde av inngrepet. Lobotomerte pasienter ble i tillegg ofte tiltaksløse og mistet evnen til sosial innlevelse. I 1951 slo psykiatriprofessor Gabriel Langfeldt fast at mange ble påført «etiske og sosiale defekter».
Tvangsbehandling for psykisk sykdom kan nå bare skje med medisiner (det utføres dog ECT etter prinsipp om nødrett i visse tilfeller). [ trenger referanse] Det gjøres likevel i enkelte land, blant annet i Sverige, fortsatt mindre psykokirugiske inngrep. Det gjøres også forsøk med elektronisk stimulering av dype hjerneområder som behandling for tvangslidelser og alvorlige depresjoner. Denne behandlingen er i prinsippet reversibel, ved at elektrodene kan fjernes uten at det blir særlig skade på hjernen. Alle de gjenlevende lobotomerte i Norge fikk etter mye kamp 100 000 kroner i erstatning fra staten i annen halvdel av 1990-tallet. De fikk ingen unnskyldning fra psykiatrien. Filmregissør Haakon Sandøy laget i 1997 kinofilmen «Til ditt eget beste» om «moderne» psykiatri, lobotomi, elektrosjokk og medisinering. Referanser [ rediger | rediger kilde] Eksterne lenker [ rediger | rediger kilde] Nasjonalt medisinsk museum Nobelprisen i medisin ble gitt til Lobotomiens far, Egas Modiz, i 1949 Nobelinstituttet forklarer prisutdelingen Riksarkivet – Lobotomi i Norge Lobotomi i psykiatrien, artikkel hos
Dødeligheten ved inngrepene var også relativt stor. Behandlingen ble gradvis mindre brukt i løpet av femtiårene, da man fikk bedre kunnskaper om negative følger av lobotomi og man fikk nye effektive behandlingsmetoder hvor man kombinerte nevroleptika med psykososiale tiltak. Ut fra den behandlingshverdag man stod overfor i 1940- og 1950-årene, før nevroleptika kom i vanlig bruk, anså mange psykiatere at inngrepet hadde positive virkninger. Men det fantes også psykiatere som hele tiden tok avstand fra metoden. I 1980- og 1990-årene ble det mye debatt om de etiske aspekter ved denne metoden. Debatten førte til at Stortinget i 1996 ga et tilbud om en billighetserstatning til personer som hadde blitt lobotomerte. Flere hundre lobotomerte fikk da økonomisk erstatning. Les mer i Store norske leksikon Eksterne lenker Lobotomi i psykiatrien, artikkel hos
Lobotomi, også kalt frontal lobotomi eller leukotomi, er en medisinsk prosedyre som innebærer overskjæring av den hvite substansen i hjernens pannelapper slik at forbindelsene mellom hjernebarken og hypothalamus og thalamus blir avbrutt. Faktaboks etymologi: av gresk lobos, 'lapp', og tomia, 'snitt' også kjent som: leukotomi Operasjonen ble brukt ved psykiske lidelser, tvangsnevroser og uutholdelige smerter. Metoden ble i Norge særlig brukt i 1940- og 1950-årene. I 1950-årene ble metoden gradvis mer kritisert. Hvis medikamentell behandling ikke fører frem, gjøres det i dag i noen tilfeller begrensede lesjoner i visse hjerneområder med såkalt stereotaktisk teknikk. Dette gjøres svært sjelden, og ikke i Norge. Historie Behandlingen ble opprinnelig utviklet av en nevrolog, portugiseren Egaz Moniz, som i 1949 fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin for behandlingsmetoden. Fra 1940-årene og frem til ca. 1960 ble det utført omkring 3000 lobotomier i Norge. Mange pasienter ble kvitt en del voldsomme og plagsomme symptomer, men inngrepene medførte i større eller mindre grad intellektuell og følelsesmessig sløvhet.
Mange fikk epilepsi eller ble kronisk sløve. Et ukjent antall døde. Det ble antatt at en insulinkur først ville virke etter gjentatte behandlinger. Derfor varte en kur normalt i minst to måneder, noen ganger i mer enn fire måneder. Noen leger omtalte insulinsjokk som en livsfarlig behandlingsform og advarte mot den. Likevel ble insulinsjokk brukt fram til 1950-åra, ved enkelte psykiatriske sykehus også lenger. Cardiazolsjokk I 1936 fulgte cardiazolsjokkterapien mot schizofreni. Den ble også kalt krampeterapi, fordi innsprøyting av medikamentet cardiazol framkalte kraftige rykninger og bevisstløshet. Cardiazol ble satt med grov sprøytespiss for hurtig å gjøre pasienten bevisstløs. Ved delvis bevissthet fulgte dødsangst og motstand. Få sekunder etter injeksjonen fulgte hoste, blek ansiktsfarge, ansiktsrykninger, stirrende blikk og skrik. Kroppen gikk i bue med et kraftig rykk. Åndedrettet opphørte, ansiktet ble blålig. Så fulgte rykkvise kramper inntil pasienten mistet bevisstheten. I snitt ble dette gjentatt 20 ganger i løpet av en kur, på enkelte pasienter opptil 50 ganger.
- Lyden og vibrasjonene fra boret var helt forferdelig. Tårene begynte å trille med en gang. Siden var det ikke så farlig. Jeg fikk jo lokalbedøvelse, og var våken og hørte at de holdt på. Og de fortalte meg hele tiden hva de gjorde, forteller Ernryd. I likhet med lobotomi er kapsulotomi å påføre en hjerneskade. Operasjonen skjer enten ved hjelp av radioaktiv stråling (gammastråling), eller som i Eva Ernryds tilfelle med oppvarmede elektroder (thermokapsulotomi). Da blir punktet på hodet hvor kirurgen går inn, og det rette punktet inne i hjernen, bestemt ved hjelp av koordinater og en stereotakstisk ramme, som skrus fast til hodeskallen. Skeptisk til metoden Ernryd lå tre dager på nevrokirurgen ved Karolinska sjukhuset før hun ble flyttet over til psykiatrisk avdeling. Der fikk hun hjelp til å trene seg på å bruke mindre tid i dusjen og kortere tid på do. Etter to måneder ble hun sendt hjem, og hun fikk en tid hjelp av en sykepleier til å trene seg hjemme. - For pasienten kan det være vanskelig å merke endringer i den første tiden etter operasjonen, sier overlege Andréewitch til Psykisk helse.
– På Gaustad sykehus i Oslo hadde de en dødsrate på 24 prosent. Behandlingene var ikke for pasientens beste, det var for å skape ro og orden i sykehusets sovesaler. Det var også barn som ble utsatt for lobotomi, noe jeg tror mange ikke er klar over. – Grunnlovsfedrene ga oss ikke religionsfrihet Også med i boken er historien om barnehjemmene som Norsk misjon blant hjemløse etablerte tidlig på 1900-tallet. De var opprettet for å gi romanibarn en oppvekst uten innflytelse fra omstreiferkulturen. Målet var total assimilering inn i storsamfunnets kultur. Mange av barna har senere fortalt at de opplevde alvorlig fysisk mishandling ved Misjonens barnehjem og mange av dem ble dessuten psykisk skadet av å ha blitt fratatt all tilknytning til egen kultur, slekt og familie. Ifølge Store Norske Leksikon, var Misjonen delvis finansiert av den norske stat og bevilgningene fra Sosialdepartementet ble ikke stanset før i 1989, etter at det var reist hard kritikk mot virksomheten. Forfatterne peker på at det sto dårlig til med religionsfrihet i Norge da Grunnloven ble vedtatt i 1814.